Bakgrunn og forklaring til teksten
Menneskehetens historie på denne planeten kunne på en måte sees på som en oversikt over menneskets evne til logisk tenkning. Som man kan se utvikler denne evnen seg tydeligvis ikke i samme takt over hele verden.
Den primitive logikk er ensporet. Man antok at alt er et produkt av en guddommelig vilje, og det fantes ingen forpliktelse til å avgjøre om noe var riktig eller feil. Resultatet av en slik type logisk tenkning endte for det meste ut i å blidgjøre en gud eller gudene.
Aristoteles formulerte den tosidige logikken. Menneskene hadde begynt å tenke på en sak som enten riktig eller feil. Denne type logikk har vært fremherskende i rundt totusen år, og er det fortsatt i store deler av verden. Diktet «I Have Seen» visualiserer denne tenkemåten i utstrakt grad.
Den tosidige logikk kan ikke akkurat kalles fornuftbasert, når verden utelukkende deles inn i svart og hvit, ja og nei, riktig og galt. Den har gitt oss religionskriger, heksebrenning, forfølgelse av annerledes tenkende, og de som søkte og skuet utover begrensningene i den materielle 'virkelighet' har blitt latterliggjort.
Den moderne logikk har et «kanskje» som nytt element. Mellom svart og hvit ligger mange fargenuanser. Det som er sant for deg, er det ikke nødvendigvis for meg, eller i andres virkelighet. Ethvert svar fører til flere spørsmål, og en realitet eller mening har vi inntil vi vet bedre og har en annen oppfatning.
Nye verdier og verdener åpner seg – for eksempel vet vi i dag at vi ikke bare lever i et univers, men i et multivers, og samtidig viser den vitenskapelige forskningen at vi aller er forbundet med hverandre, og stadig flere mennesker opplever utvidet bevissthet. Vi lærer oss å skille løgn fra sannhet, ser være egne livsløgn, og strever etter å avsløre livets mysterier.
Verdenshistorien, slik den er berettet, og som vi har fått den overlevert av historieskriverne, er preget av dramatikk. Mennesket har tilsynelatende en programmering som sier: «Jeg har rett og du urett». Basert på denne programmeringen arter mekanismen seg slik at denne «retten» forsvares inntil døden – uansett om omstendighetene i en gitt situasjon er sanne i seg selv eller ikke. (Men hva er nå sannhet?)
Derfor har vi sett armeene marsjere, og hver og én av dem «visste» at de hadde rett i hva de gjorde, hvorfor og hvordan de gjorde det.
Dagens menneske har kommet dit å kunne se det meningsløse i slik fremferd, men mangler i mer eller mindre grad fortsatt handlekraften til å skape bedre løsninger, når man blir konfrontert med krigens råskap.
I historiens løp så mange forskjellige ledere seg kallet til å avgjøre for andre, hva de skulle mene, si, lære, tro, og hvordan de skulle handle – og slike ledere finnes som kjent fortsatt. Selvfølgelig gikk det ofte ikke som forventet eller «etter oppskriften». Når begjæret etter makt og rikdom tok overhånd, måtte konger med tenners gnisninger se på, hvordan utilfredsheten og motstanden vokste. Verdensriker stod for fall, og fortsatt kan mange ikke forstå, hvorfor det gikk nedover med slike mektige riker.
Ved siden av den nedskrevne historie finnes det personlige tragedier, hverdagslige hendelser, men også uendelig stor glede, frihet, og åndelig visdom – det sistnevnte ofte undertrykt, tilslørt, forvrengt og stemplet som vranglære, fordi åndelig frie og bevisste mennesker ikke kan undertrykkes så lett.
Visdommens og sannhetens røst kan ikke tøyles i det uendelige. Spesielt i den nåværende tid ser vi at fernissen slår sprekker. Stadig flere ser et glimt av andre verdener – som går utover og ligger hinsides begrensningene inne det fysikalske univers som vi mener å kjenne det – med all sine illusjoner og distraksjoner.
Noen kaller en løvetann for ugress. For folk med et åpent sinn er det en meget pen blomst med sin strålende gule paraply. Og løvetannen har en utrolig overlevelsespotensiale – akkurat slik som sannheten. Den kan fornektes, forgiftes, men ikke utryddes – med mindre vi tillater at det brukes galskapens ytterste argument og endelikt: Atombomben.